Som en hund
Line Ulekleiv, 24.03.2009
Menneskets
beste venn figurerer til gangs i utstillingen med den beklagende
tittelen "I'm sorry" - hvor Ingwill Gjelsvik viser
en rekke beslektede tegninger. Kunstnerens personlige engasjement
i dyrs rettigheter er lett å få øye på
i disse arbeidene.
Hunden som motivisk gjenganger representerer menneskets til tider
tvilsomme behandling av dyr, på laboratorier i forskningens
navn og som et vesen underlagt tidenes skiftende innfall. I kunsthistorien
opptrer hunden gjerne som et symbol på trofasthet og lojalitet,
noe Gjelsvik spiller på i enkelte storøyde fremstillinger
av den. Oppvisningen av hundens menneskepåførte lidelse
er i seg selv et sympatisk prosjekt, motivert av en tydelig genuin
dyreomsorg, men motivet tynes og blir innholdsmessig repetitivt.
Som betrakter fornemmer man i liten grad hvordan det kan oppleves
å virkelig være en hund, og det er kanskje her det butter
noe, på et uavklart punkt mellom harmdirrende engasjement
og innfølende sentimentalitet.
Umiddelbart ser Gjelsviks tegninger, cut-outs og collager ut til
å inngå i en snirklete og detaljrik nygotisk/viktoriansk
trend som de siste årene har gjort seg sterkt gjeldende på
tegnearenaen. Dette er en gåtefull og håndverksmessig
forførende retning en kunstner som Vanna Bowles fremstår
som en typisk representant for. Gjelsvik fyller på med ornamentale
innslag i en regelrett horror vacuii, komposisjonene er proppende
fulle av bilder og tekster, funnet og selvkomponert - utført
i tidkrevende frihåndstegninger i blyant, tusj og spray.
Den
visuelle investeringen er helt på bristepunktet, imponerende
teknisk sett, men blokkerende og utmattende som helhet - assosiasjonsstrømmen
fremstår som i overkant villet, overarbeidet og overtydelig.
Den massive tegnede flaten inkluderer siffer og symboler, Gjelsvik
hinter om hvordan et underliggende (ondt) vitenskapelig system gjennomsyrer
uskyldig liv med sine kalkyler. I flere arbeider gitt navnet Nature
Morte er dokumentarisk og ubehagelig materiale fra dyreforsøk
kombinert med kniplingsoverflater - det ser ut som om motivene (dissekerte
dyr, kadavere, innvoller) er tegnet inn i stensilerte papirduker.
Realismen er estetisert og det er ypperlig utført, men her
er det lite å gå på hvis man ønsker å
tre ut av polariseringen.
Mye
sterkere fremstår enkelte nærmest fotografiske fremstillinger
av naturens riff-raff, som en jordhaug med kvister og stubber. Her
blir tegningen noe mer enn sitt eget motiv, den klarer å mane
frem en tilstand som blir mer fruktbar og uhildet, fanget opp av
en annen radar enn den programmatiske. Her er det større
odds for å oppdage hvordan tegningen blir en base for noe
som vanskeligere lar seg fremstille.
Den sovjetiske romhunden Laika utgjør en tematisk forankring
i utstillingen, dette dyret det er vanskelig å stille seg
helt likegyldig til. Forestillingen av en ensom og umælende
vektløs hund plassert i bane rundt jorden er et bilde som
er like poetisk som det er politisk og er nok prentet inn hos mange.
I følge pressemeldingen til utstillingen uttalte professor
Oleg Gazenko, som var ansvarlig for opplæring av Russlands
romfartshunder, at han 40 år etter Laikas død ikke
kan rettferdiggjøre hundens død. Laika døde
sannsynligvis et par timer etter hun forlot jordoverflaten, forårsaket
av stress og overoppheting. Dette faktum la myndighetene lenge lokk
på, igjen en understrekning av dyrenes uovertrufne emosjonelle
status.
I
Champion ser vi en forhutlet hund omgitt av en seierskrans og små
sovjetiske flagg, gjenoppstått til en naturstridig seier.
Gjelsvik tegner seg sirlig frem til et instinkt som gjør
det mulig å bite fra seg, men ornamentene skygger enn så
lenge for denne intensjonens klare tanke.
|