HOME - CV - ARBEIDER/WORKS - UTSTILLINGER/EXHIBITIONS
 
TEKST/TEXT

Som en hund
Line Ulekleiv, 24.03.2009

Menneskets beste venn figurerer til gangs i utstillingen med den beklagende tittelen "I'm sorry" - hvor Ingwill Gjelsvik viser en rekke beslektede tegninger. Kunstnerens personlige engasjement i dyrs rettigheter er lett å få øye på i disse arbeidene.
Hunden som motivisk gjenganger representerer menneskets til tider tvilsomme behandling av dyr, på laboratorier i forskningens navn og som et vesen underlagt tidenes skiftende innfall. I kunsthistorien opptrer hunden gjerne som et symbol på trofasthet og lojalitet, noe Gjelsvik spiller på i enkelte storøyde fremstillinger av den. Oppvisningen av hundens menneskepåførte lidelse er i seg selv et sympatisk prosjekt, motivert av en tydelig genuin dyreomsorg, men motivet tynes og blir innholdsmessig repetitivt. Som betrakter fornemmer man i liten grad hvordan det kan oppleves å virkelig være en hund, og det er kanskje her det butter noe, på et uavklart punkt mellom harmdirrende engasjement og innfølende sentimentalitet.
Umiddelbart ser Gjelsviks tegninger, cut-outs og collager ut til å inngå i en snirklete og detaljrik nygotisk/viktoriansk trend som de siste årene har gjort seg sterkt gjeldende på tegnearenaen. Dette er en gåtefull og håndverksmessig forførende retning en kunstner som Vanna Bowles fremstår som en typisk representant for. Gjelsvik fyller på med ornamentale innslag i en regelrett horror vacuii, komposisjonene er proppende fulle av bilder og tekster, funnet og selvkomponert - utført i tidkrevende frihåndstegninger i blyant, tusj og spray.
Den visuelle investeringen er helt på bristepunktet, imponerende teknisk sett, men blokkerende og utmattende som helhet - assosiasjonsstrømmen fremstår som i overkant villet, overarbeidet og overtydelig. Den massive tegnede flaten inkluderer siffer og symboler, Gjelsvik hinter om hvordan et underliggende (ondt) vitenskapelig system gjennomsyrer uskyldig liv med sine kalkyler. I flere arbeider gitt navnet Nature Morte er dokumentarisk og ubehagelig materiale fra dyreforsøk kombinert med kniplingsoverflater - det ser ut som om motivene (dissekerte dyr, kadavere, innvoller) er tegnet inn i stensilerte papirduker. Realismen er estetisert og det er ypperlig utført, men her er det lite å gå på hvis man ønsker å tre ut av polariseringen.

Mye sterkere fremstår enkelte nærmest fotografiske fremstillinger av naturens riff-raff, som en jordhaug med kvister og stubber. Her blir tegningen noe mer enn sitt eget motiv, den klarer å mane frem en tilstand som blir mer fruktbar og uhildet, fanget opp av en annen radar enn den programmatiske. Her er det større odds for å oppdage hvordan tegningen blir en base for noe som vanskeligere lar seg fremstille.


Den sovjetiske romhunden Laika utgjør en tematisk forankring i utstillingen, dette dyret det er vanskelig å stille seg helt likegyldig til. Forestillingen av en ensom og umælende vektløs hund plassert i bane rundt jorden er et bilde som er like poetisk som det er politisk og er nok prentet inn hos mange. I følge pressemeldingen til utstillingen uttalte professor Oleg Gazenko, som var ansvarlig for opplæring av Russlands romfartshunder, at han 40 år etter Laikas død ikke kan rettferdiggjøre hundens død. Laika døde sannsynligvis et par timer etter hun forlot jordoverflaten, forårsaket av stress og overoppheting. Dette faktum la myndighetene lenge lokk på, igjen en understrekning av dyrenes uovertrufne emosjonelle status.

I Champion ser vi en forhutlet hund omgitt av en seierskrans og små sovjetiske flagg, gjenoppstått til en naturstridig seier. Gjelsvik tegner seg sirlig frem til et instinkt som gjør det mulig å bite fra seg, men ornamentene skygger enn så lenge for denne intensjonens klare tanke.