english

ABSTRAKSJON MINUS EN: ET TEPPE I SVARTE, GRÅ OG BRUNE VALØRER

Tekst: Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa

Et teppe melert i svarte, grå og brune valører. Filtet av karet hundehår. I likhet med måten Ingwill Gjelsvik bygger opp sine tegninger med lag fra hardest til bløtest bly, er Abstraksjon minus en formet av lag på lag med hår, fordelt over to rektangulære felt, et mørkt og et lysere. Hårene har kunstneren samlet over ti år fordi hun ville spinne garn og strikke et varmende dekke til hunden, hennes hund. Men sånn ble det ikke. Arbeidet med teppet ble i stedet en måte å bearbeide sorgen.

Laget av hår i motsetning til ull, saueull. Det ligger en motstand i materialet som har med vår kultur å gjøre, å menneskeliggjøre hunden og skille den fra andre husdyr. Det knytter seg derfor et kroppslig nærvær og en etisk motstand til mediet. Forskjellen mellom hundehår og saueull er egentlig ikke annet enn nedarvede tradisjoner og fordommer om disse individenes egenskaper og bruksområde. Noe som bekrefter dette er at det finnes grupper blant urbefolkningen i Nord - Amerika som i århundre brukte ull og hår fra både hunder og mennesker til å veve stoffer av. Hva om det ikke skiller mer en som så mellom artene?

Arbeidet åpner i så måte for en kritisk dialog om etablerte og godtatte forestillinger om dyr og forhold mellom dyr og mennesker. Ikke minst belyser det Gjelsviks politiske agenda, anti-spesiesisme, et engasjement som går i mot spesiesisme eller det som på norsk også kalles artssjåvinisme, altså undertrykking og diskriminering av individer ut fra deres artstilhørighet. Moralen kan forankres i det faktum at hundehårene ble samlet for å tjene hundens foremål og at kunstprosjektet kommuniserer på vegne av dyrs interesser.

I boken The Sexual Politics of Meat, har forfatteren og dyrevernforkjemperen Carol J. Adams drøftet sammenhenger mellom undertrykkelse av rase, kjønn, klasse og art. Dyr blir i likhet med kvinner, svarte og fattige gjort til offer for en patriarkalsk konsumkultur som vedlikeholdes av en kjøttspisende befolkning. Kort fortalt er hennes argument at kjøttspising eksisterer i og bidrar til en patriarkalsk verden. Etter å ha lest om industrialisert ullproduksjon i Australia, og den groteske behandlingen av Merinosauer er det heller ikke vanskelig å trekke paralleller til undertrykking av kvinner i noen deler av verden. Det er også blant feministisk og identitetsorientert kunst de siste femti årene at vi finner arbeider som i likhet med Abtraksjon minus en spør etter betrakterens kroppslige reaksjoner.

Blant annet har den amerikanske kunstkritikeren Lucy Lippard pekt på måten abstrakte objekter og installasjoner laget av Eva Hesse og Louise Bourgeois i 1960 årene overførte spenninger mellom formale og materielle motsetninger som intuitivt fanges opp gjennom kroppslig identifikasjon med objektenes taktile og strukturelle egenskaper. Denne formen for sensibilitet blir ofte forbundet med kvinners kunst i 1960 og -70 årene. Lippard så også et slektskap til surrealistiske formspråk som for eksempel Meret Oppenheims pelskledde tekopp og hårete og taktile objekter av Salvador Dalí og Yves Tanguy. Men i motsetning til surrealistene, som var opptatt av å forene ulike typer bakenforliggende virkeligheter, arbeidet Hesse og Bourgeois under innflytelse fra Minimalismen og Konseptkunsten hvor mediet spilte en sentral rolle. I møte med Abstraksjon minus en er det mediets karakter og kulturelle identitet som fremkaller den ambivalente opplevelsen av nærvær og motstand.

På -90-tallet ble den kroppsorienterte kunsten oppfattet som et uttrykk for det postmoderne subjektet, kroppsliggjort og betinget snarere enn åndelig og universelt. I boken Body Art: Performing the Subject diskuterer forfatteren kunstprosjekt som på ulike måter tangerer betrakterens minner om å være en kropp opp mot et begrep om intersubjektivitet, forstått som identifikasjon på tvers av kategorier som for eksempel, kjønn, seksualitet, klasse, etnisitet, etc. I tilegg til performance-kunst og kunst hvor kunstnerens kropp er visuelt tilstede viser hun til et bredt spekter av strategier innenfor kunstfeltet. Et eksempel er Maureen Connors installasjoner fra tidlig -90-tall hvor betrakterens opplevelser av sin egen kropp og intellektuelle refleksjoner inngår som en del av kunstprosjektet.

Abstraksjon minus en signaliserer et slikt kroppsliggjort og intersubjektivt nærvær gjennom å gå dialog med betrakterens relasjon til dyr via kroppslige fornemmelser. Opplevelsen av verket som et uttrykk for et individ undergraver i så måte hundens juridiske status som objekt. Spørsmålet som reiser seg er hva som legitimerer denne forskjellen når vi vet at dyr, i likhet med mennesker, deler viljen til liv og evne til å føle både glede og lidelse, egenskaper som er moralsk relevante og formelt sett er overordnet forskjeller som intelligens, etnisitet, kjønn, rase og artstilhørighet. Gjelsviks arbeid spør med dette etter betrakterens ståsted - og slik blir vårt engasjement en måte å forstå kunstverket.

Carol J. Adams: The Sexual Politics of Meat: A Feminst-Vegetarian Critical Theory, (Continuum Book, NY, (1990) 2010).
Peta.org: "What's wrong with wearing wool?",
URL: http://www.peta.org/about/faq/Whats-wrong-with-wearing-wool.aspx
Lucy R. Lippard: "Eccentric abstraction", (1966), Art and Feminism, red. Helena Reckitt, (N.Y, Phaidon Press, 2001), 197-198.
Amelia Jones: Body Art: Performing the Subject, University of Minnesota Press, Minneapolis, 1997.