english

I'm Sorry, yes I am

Tekst: Tor Børresen

En kunstners ego er ganske så treffende og effektivt tematisert i Ludvik Eikaas sitt bilde Jeg fra 1970. Det må vel bortimot kunne kalles en moderne klassiker i norsk kunsthistorie. Hans manisk ekspressive nedkrafsete bokstaver jeg utrykker så altfor tydelig en kunstners substansielle behov for å bli "sett" og på å finne sin rettmessige plass i kulturen. Et bilde på ego til all verdens anskuelse. I Ingwill Gjelsviks I´m Sorry (utstillingens tittelverk), skuer man derimot ikke innover mot individets forfengelige behov av et egosentrum, men utover mot menneskeindividets samvittighet og empatiske evner.

Som barn reiste jeg med min familie ofte til vestlandet for å besøke mine besteforeldre. Etter hjertelig mottagelse på trappen var det velkommen inn i finstuen for saft og kaker. Alt var litt annerledes hjemme hos dem sammenlignet med hvordan vi hadde det på indre Østlandet hvor undertegnede vokste opp. Salongen var trukket i vinrød velur, bord og skatoll av mørke tresorter, alskens krims og krams, og i en krok av stuen sto pumpeorgelet som en blankpolert sort juvel. På toppen av orgelet stod lysestaker på en kniplingsduk. Hele huset hadde en stemning av noe uimotståelig, noe lunt, trygt og godt med en eim av fremmede lukter og farger preget mine sanser. Litt fra en annen verden, liksom.

Tilbake til kniplingsduken. Den hadde min bestemor knyttet eller heklet selv (eller hva det nå heter?). Hun hadde alltid et prosjekt med tråder. Hvor enn hun befant seg i huset hadde hun en trådsnelle med hvit tråd og en lapp som på forunderlig vis ble større og større for hvert sekund. Det var fascinerende å sitte og se fingrene hennes løpe. Som en trollkvinne kommanderte hun trådens bevegelser til den ble til de mest intrikate former og mønstre av knuter og løkker.

Etter et atelierbesøk hos Ingwill Gjelsvik befinner jeg meg atter i en liknende tilstand av fascinasjon og forundring. Dog ikke av det trygge, gode slaget. Et vell av sorte og grå mønstre, landskap, figurer og skapninger strømmer i mot meg i disse filigransarbeidenes myriadiske detaljrikdom på papir. Som en illusjonist tryller hun frem, med blekk og gråblyant, intrikate billedflater, som skjuler mer informasjon enn hva de avslører ved første øyekast. Som en lystfisker graver i komposten etter meitemark til agn synes Ingwill å grave i underbevisstheten etter menneskets mørkere historie for sine motiv. Med makroperspektiv inviterer hun oss til å trykke nesen ned i slimete illeluktende kompostdynger hvor forfall, død og forråtnelse gir næring til nytt liv. Et skrekkabinett av menneskenes onde handlinger og ubehjelpelige dårskap. Uskyldige ofre ligger på lit de parade til offentlig beskuelse for herr og hvermansen. Som i laboratorienes petriskåler med bakteriekulturer vokser det vakre mønstre frem. Men mønstrene muterer og blir til noe grotesk, lunefullt og farlig.

Tegningene får meg til å tenke på Sergei Eisensteins montasjeteorier fra filmens barndom når hun fremmaner sine dystopier. Han utviklet den moderne klippeteknikken ved å vise til hvordan vår hjerne har evnen (persepsjon) til å styres i bestemte retninger ved å kunne oppfatte ulike meninger og stemninger ved sammenstillinger av bilder, uten noen opprinnelig og umiddelbar logisk tilknytning eller sammenheng.

Ved å appropriere kjente motiv fra historien for deretter sammenflette tegn, symboler og ornamentikk oppstår det fortolkningsrom i bildene hvor konnotasjonene synes bevisst styrt gjennom kunstnerens henvisninger. Ved å sammenstille f.eks. en pussig utseende liten hund og Sovjetstatens banner (sigd & hammer) går assosiasjonene i retning av Sovjetunionens tidlige romprogram og forskningsbikkja Laikas uendelige ferd i romkapselen Sputnik. Det stakkars dyret befinner seg visst nok et eller annet sted der ute den dag i dag, 50 år etter utskytningen!

Det hjelper m.a.o. å kunne sin moderne historie om man skal gi seg i kast med dekoding og tolkning av billedrebusene og deres underliggende fortellinger. Informasjon og referanser om vår moderne vestlige kultur og sivilisasjonens mørkere sider veves sammen i kakofoniske komposisjoner av tekst, landskap, dyr og planter.

Det har gått et stykke tid siden Charles Darwin gjorde sine funn og dertilhørende studier på Galápagosøyene. Oppdagelsen av hittil ukjente dyr og arter, ubesudlet av menneskenes tilstedeværelse, satte han på sporet av artenes opprinnelse, hvor evolusjonsteoriene og den seksuelle seleksjon ble omtalt.

Menneskeheten har kommet et godt stykke videre i etterstrebelsen etter selveste rota på kunnskapens tre siden Darwins dager. Men i følge kunstneren Gjelsvik kommer ingenting gratis. Lidelse og død, helvete på jord, er menneskenes selvpåførte undergangsmelodi. Gjelsvik gir oss innblikk i dette med sine minituøst tidkrevende og på grensen til ekvilibristiske tegninger. Kunst om hvordan naturen til enhver tid ofres på forskningens alter for at vi skal kunne ta oss en tur til månen, kurere kreft eller sjamponere håret.

Disney har gitt oss Mikke Mus, en artig liten krabat. En lettere vill, glad og rasende entusiastisk mus som med uendelig mot roter seg opp i de mest bisarre situasjoner. Med menneskelig adferd og stoisk tro på seg selv og sine evner gir han blaffen i konvensjoner og gyver særdeles appetittlig fatt på livet. Det i seg selv burde nok medføre mer ansvarsfølelse enn han vanligvis utviser (noe han i de aller fleste tilfeller heller ikke viser). Hensynstagen, empati, felleskapsfølelse osv. tilhører ikke musas første prioritet eller agenda. I Trollmannens assistent (Fantasia 1940) dirigerer han virtuost naturelementene, som en Leopold Stokowski, med det for øye å unnasluntre slitsomt arbeide. Resultatet er kaos (syndeflod). En trollmann, i form av et menneske, må komme ham til unnsetning for på ny harmonisere universet. Altså, det er ikke oss, men dyret som skaper disharmoni!? Vi projiserer egenskaper over på naturen/dyrene, som eksponenter for egen utilstrekkelighet. Vi omgir oss med hund og katt, gullfisk, hamster, kanin, hest, kneler osv. Vi lager miljøer og utstillinger, deler ut rosetter, medaljer og pokaler for disse friserte pudlene. Med den største selvfølge inngår våre pelskledde venner i den del av oss som vi kan temme og underlegge for å stagge det kaos som ellers ville rådet verden.

Hun har et budskap, Ingwill Gjelsvik. Et budskap så påtrengende (irriterende...) at undertegnede føler en anelse av skam. Skam fordi jeg ikke reflekterer grundig nok over mine valg som forbruker. Skam fordi jeg ikke stiller nok opp for de svake og lidende, skam fordi skamfølelsen blir en nærværende psykisk tilstand som krever lindring. Lindringen må komme som en følge av en kraftig adferdsendring. Endringer som krever en type handling undertegnede ikke er særlig motivert for. Jeg er et dyr, en predator som ser på meg selv som en representant for øverste ledd i en næringskjede og tar meg således friheter når det gjelder naturens tilganger.

Som fluefisker er jeg stadig på jakt etter Salmo Trutta, ørreten. Jeg elsker spenningen og sporten. Utforske og utfordre naturens hemmeligheter er særdeles tilfredsstillende for en urbanist som tråkker hele året rundt i asfaltjungelen. Utfordringen med å avsløre ørretens daglige meny, etterlikne denne, overliste fisken, "få tak" (som det heter), temme dyret, deretter kakke den i hodet med noe hardt, er sammenligningsvis en tilnærmet følelse close to sex! En liten time seinere ligger den i stekepanna og freser sammen med litt smør. Jeg eter kjøtt og fisk med den selvfølgeligste appetitt. Grønnsaker er kun som garnityr å regne. Jeg benytter meg dessuten av produkter testet på dyr. Jeg kliner en substans, pakket i de fineste plastsylindre under armene, for enklere å tiltrekke meg det annet kjønn (svettelukt er nå en gang ikke noe særlig når man er på jakt). En gang predator alltid predator...

Enhver har dog sine egne referanserammer i relasjonen til natur. Virkeligheten vil trenge seg på i en eller annen forstand uavhengig av hvilke preferanser man har eller måtte søke. For å sitere selvsamme Ludvik Eikaas nok en gang; "Ein treng ikkje gå ut for å gå inn for noke". Gjelsviks måte å forholde seg til naturens virkelighet i kunsten er emosjonell, men hun viser i aller høyeste grad også en pragmatisk, moralsk og etisk stillingstagen. Alt liv har krav på samme respekt uavhengig av hvor i næringskjeden det måtte befinne seg, og en refleksjon rundt ens egne forbruksvaner og livsførsel bør være like naturlig for oss som å puste. Og puste, det gjør som kjent allting, det være seg busk eller kjerring...
Når de ynkelige muterte kreaturene i Gjelsviks dyretegninger møter våre blikk med sine tallerkenstore våte øyne oppstår det en ubehagelig følelse av å se like inn i uendelighetens historiske speil. Speilet hvor alt reflekteres og slår tilbake. Som en påminnelse om alt vi har foretatt oss og at ingenting forsvinner, kan gjøres om, eller kanselleres med et tastetrykk på "delete"knappen.